Translate SPONSOR.me into your own language and earn some quick cash! Apply here!
Eliza Frazier Haugen
Blog

Blitt veldig lite i det siste. Har vært en hektisk sommerferie så langt med mye reise, trening og ustabilt internett. Det må jeg nesten bare beklage.

Fra 23-30.juli var jeg i Kroatia på den årlige treningsleiren. En uke i Skradin, Kroatia med to treninger om dagen, bading og andre aktiviteter. Det var like gøy, slitsomt og prøvende som alle de forrige årene jeg har vært med.

En morgenøkt som besto av styrke trening eller utholdenhet og en økt på ettermiddagen som besto av taekwondo trening.

Mitt team, Team Tveita ankom to dager før de svenske utøverne fra Soo Shim High Performance. Vi kjørte en økt om morgningen og ettermiddagen de første dagene også, men det ble mer variasjon i treningspartnere når svenskene kom. Jeg var veldig bekymret for om jeg stolte nok på kneet mitt til å fullføre alle treningsøktene. Dette var tross alt mine første taekwondo økter siden operasjonen min i desember i fjor.

Jeg var redd for å henge etter, være mye dårligere enn alle andre og ikke klare å utføre teknikker i frykt for at kneet mitt ikke skulle holde. Det var en ting og måtte jobbe fysisk fordi det er trening og det skal være slitsomt, men det var en liten psykisk prøvelse for min del. Jeg følte jeg måtte komme meg over ett mentalt sperre jeg hadde satt meg selv i hodet før, under og etter hver eneste treningsøkt.

Er en del å dekke fra treningsleiren, så har delt det inn i tre kategorier; Styrke og utholdenhet, Taekwondo og det sosiale. Skal dekke dette i løpet av de tre neste innleggene hver for seg tenkte jeg.

Ei litta morgenøkt er en solid måte å starte dagen på for meg. Det å komme meg opp på trening om morningen er ett herk med tanke på at jeg er tidenes b-menneske og kunne sovet langt ut på dagen. Når jeg først kommer meg dit trener jeg til jeg er død, også litt til. Jeg har program fra fysio jeg kjører og kombinerer med litt andre øvelser for å få inn litt variasjon. Kjører litt rolig sparke på boksesekken for å føle litt på den feelingen igjen og avstandsbedømmelsen. Boksesekken er ikke akkurat en ”moving target”, men den duger i massevis for øyeblikket.

Jeg er ikke spesielt begeistret over programmet jeg har fått. Veldig takknemlig for det, men det er ikke den form for trening jeg liker best for å si det sånn men det må til. Etter en solid morgenøkt liker jeg at det er matter i nærheten så jeg bare kan legge meg ned å ta en pause før jeg drar hjem. Følelsen etter en treningsøkt uansett når på dagen du gjennomfører den så lenge du fullfører og gir alt er følelsen etter på helt ubeskrivelig!

 

KORT LITEN UPDATE

Nå har det gått ca. 6-7 måneder siden min operasjon og det har gått på skinner når jeg ser på det i sin helhet. Mitt venstre bein er sterkere enn mitt høyre bein så jeg har trent for å jevne ut forskjellen i styrke. Jeg hadde da min andre test mandag 19/6-17 for å se om jeg hadde minsket det mellomrommet i styrke siden min første testing. Styrken i begge bein har økt, det er en bra ting. Siden begge beina har økt i omtrent samme hastighet har mellomrommet i styrke mellom venstre og høyre bein forblitt omtrent den samme fordi den bare har forflyttet seg med mine beins jevnt økende styrke. Jeg må vel legge in litt flere reps på høyre bein skal dette gå.

De gode nyheten er at jeg får starte å trene Taekwondo igjen. Jeg får sparke og gå lightsparring! Får ikke sparre 100% ennå men jeg er endelig på god vei ditt, så stolt over meg selv. Har vurdert å skippe treninger, å gi opp og alle sånne tanker har vært innom meg en eller annen gang men nå er jeg så nærme det å være tilbake igjen!

 

Fult kjør de siste ukene med vippeprøver eller kompetanseprøver som min lærer gjentatte ganger kaller det når jeg sier vippeprøve. Enda verre ble det når jeg fikk vite at de siste prøvene mine som avgjorde karakterene mine var muntlige. Jeg har prestasjonsangst, noe som høres dumt ut når jeg selv har valgt og drive med en idrett hvor jeg står på en matte foran mange folk når jeg går kamp. Vel det er to helt forskjellige ting for meg, skole og kamp. 

Nok om det. Tenkte å begynne å dele noen av de små gledene i hverdagen min. De som har lest innlegget mitt "Alternativ trening kan visst være gøy!" vet at jeg ikke er så gira på trening i gymmet, men av og til så sniker det seg inn økter som går innefor kategorien; unntak. For en liten stund siden var det to av de litt yngre på teamet som ikke hadde fått med seg at det ikke var trening, men ville trene for det om. De spurte om jeg ville hjelpe dem med treningen og hvordan kunne jeg si nei til det. De vil bli best og jeg vil se dem bli best! Se dem ta medaljer, le og kose seg på stevner, men da må grunnarbeidet legges ned. Vi hadde det gøy også, trening er seriøst og moro. Slik det skal være.

Etter styrke trening i gymmet, måtte vi nesten ta ett lite speil selfie. Ble litt blurry fordi de falt på meg i det bildet ble tatt, haha. Vi tok også en svipp tur innom salen fordi der er det ett stort speil og der kan jeg lett si at det har blitt tatt en del bilder i henhold til trening. Før, etter og under trening. Denne økten med disse to gærne solstrålene kategorisere jeg som ett av unntakene min og det var en koselig opptur den dagen. En liten glede i hverdagen kan man si.

For de som leste mitt forrige innlegg om min fantastiske tur til legevakten, vil jeg bare si at jeg lever. Jeg hadde halsbetennelse i tillegg til alle symptomene for hjernehinnebetennelse uten å faktisk ha hjernehinnebetennelse. Veldig lettet for det!

Vel over til dette innleggets tema. Alternativ trening er egentlig ikke så alternativt for meg lenger med tanke på at denne alternative treningen er all treningen jeg får lov til å drive med. Synes fortsatt det er litt rart og ikke trene taekwondo, men begynner å komme til ett punkt hvor jeg venner meg til det. Det er noe jeg synes er litt skummelt egentlig, det å venne seg til å ikke drive med noe man liker å gjøre. Jeg tenkte da at etter operasjon kom jeg bare til å trene styrke i ett gym (tar litt tid før jeg får trene utholdenhet og kondisjon). Jeg er da ikke den personen som er mest gira på å stå å trene styrke day in, day out, all day, everyday.

Det var vel da jeg oppdaget at det som jeg så mer på som alternativ trening før er jo normal trening for mange og har derfor sin egen form for alternativ trening. Jeg trenger ikke stå i gymmet å løfte vekter hver dag. Jeg kan ikke løpe/jogge vanlig men jeg kan løpe og hoppe i trapper, så isteden for å stå å løpe i trapper i oppgangen min eller på treningen kan jeg dra til Holmenkollen å løpe/hoppe i trapper for eksempel.Fikk med meg litt sporty venner opp for å løpe trapper med meg som forresten drepte beina mine for å si det mildt!

Litt gøy må man vel også ha det før og etter trening! Ps. det tok litt tid for meg å hoppe opp på ryggen til Hannah, haha. Døde bein etter trappeløp og hopp.

Jeg har også blitt veldig glad i swissball i det siste. Ikke bare fordi den er gøy å leke med å sitte på, men også fordi man kan gjøre mange praktisk øvelser på swissball for mage, rygg, balanse og stabilitet. 

 

 

About
Jeg heter da Eliza (18), mine nærmeste kaller meg bare Lizz for short. Jeg bor i Oslo og driver med Taekwondo på ett internasjonalt nivå. Synes alltid det er litt gøy å si at jeg driver med kampsport å se andres reaksjoner. Her kommer jeg til å skrive litt om min hverdag som utøver og videregående elev, litt om min vei tilbake til idretten etter korsbånds operasjon og alt annet som evt. måtte falle meg inn.